Da Kristoffers manus ble lesbart på teleprompteren

Kristoffer jobber med intern opplæring i en mellomstor bedrift, og han tok kontakt tidlig i høst. Han hadde skrevet gode manus til månedlige webinarer, men opplesningen låt stiv. Han stoppet midt i setninger, leste samme linje to ganger og så hele tiden ned i stedet for mot kameraet.

Han trodde først at problemet lå i stemmen hans. Da vi satte oss ned med en av innspillingene, så vi noe annet. Teksten sto i vanlig dokumentformat, limt rett inn på teleprompteren, med lange linjer som gikk fra kant til kant og små bokstaver som han måtte myse mot.

Det er en vanlig situasjon, og den er enklere å løse enn mange tror. Tekst som fungerer fint på papir er ofte vanskelig å lese høyt fra en skjerm som står en meter unna. Her begynte arbeidet vårt i modulen om teleprompterformatering.

Det første vi gjorde var å korte ned linjene. Kristoffers opprinnelige linjer hadde rundt femten ord, og øynene hans måtte sveipe hele skjermen. Vi delte teksten slik at hver linje fikk fire til seks ord og endte der en naturlig pust faller.

Poenget er at blikket skal bevege seg så lite som mulig. Når linjene er korte, blir hodet stille, og seeren oppfatter at presentatøren snakker til dem, ikke leser fra noe. Kristoffer merket forskjellen allerede ved første prøvelesing.

Vi lot også linjeskiftene følge meningen. Et skifte midt i en preposisjonsfrase gjør at stemmen hakker, så vi flyttet brekkene til etter komma og mellom leddsetninger. Teksten sa det samme som før, men den ble lettere å sette lyd på.

• Hold linjene til omtrent fire–seks ord
• Bryt etter meningsenheter, ikke midt i uttrykk
• La hver linje romme én pust

Kristoffer sto ganske langt fra skjermen, og skriften var for liten. Vi økte størrelsen til den kunne leses uten at han lente seg frem, og valgte en enkel skrift uten pynt. Linjeavstanden økte vi også, slik at neste linje ikke fløt sammen med den forrige.

Vi anbefaler at du alltid tester med den avstanden du faktisk skal stå eller sitte på. Det som ser stort ut ved pulten, kan bli for lite i studio. Ta noen minutter i oppsettet før opptak, og juster til du leser behagelig.

Kontrast betyr også noe. Lys tekst på mørk bakgrunn var det Kristoffer likte best, men det varierer fra person til person og fra rom til rom. Prøv begge deler, og velg den som gir roligst lesing, ikke den som ser best ut på skjermbildet.

Så kom pausene. Kristoffer hadde en tendens til å rase gjennom innledningen og så gå tom for luft. Vi la inn tydelige markeringer der han skulle stoppe, for eksempel en skråstrek for kort pause og to for lengre, og skrev ut tall og forkortelser slik de skal sies.

Vi markerte også ord som skulle få trykk, uten å overdrive. For mange fremhevinger gjør teksten urolig, og leseren begynner å spille av dem i stedet for å si setningene naturlig. Tre eller fire markeringer per side var nok for ham.

Navn på gjester og vanskelige fagord skrev vi med fonetisk støtte i parentes bare der det trengtes. Det tok bort den lille frykten for å snuble, og frykten er ofte det som får en presentatør til å lese for fort.

• Én skråstrek for kort pause, to for lang
• Skriv ut tall og forkortelser slik de uttales
• Marker få ord, og bare der det betyr noe

Når formatet var på plass, leste Kristoffer teksten høyt to ganger, første gang for seg selv og andre gang for en kollega som lyttet. Kollegaen noterte steder der han hastet, og steder der setningen var for lang til å bære ett åndedrag.

Disse notatene førte til små endringer i selve manuset. Noen setninger ble delt, og ett avsnitt ble kortere. Dette er sammenhengen mellom formatering og skriving: teleprompteren viser raskt hvilke setninger som egentlig ikke er skrevet for å sies.

Vi anbefaler å ta tiden på lesingen også. Kristoffer oppdaget at webinaret ville bli noen minutter lengre enn planlagt, og kuttet ned en bakgrunnsdel som uansett ikke tilførte tilhørerne noe nytt.

Ved neste webinar leste Kristoffer fra den nye oppsettet, og han beskrev det selv som at teksten nå virket som om den ventet på ham i stedet for å løpe fra ham. Han så oftere opp, og tonen låt mer som en samtale.

Han lagde deretter en enkel mal med faste innstillinger for linjelengde, størrelse og pausetegn, som han bruker på alle nye manus. Det sparer tid, og det gjør at kolleger som skal overta en sending, kan lese etter samme system.

Ingenting av dette krever dyrt utstyr. Det handler om å tilpasse teksten til situasjonen der den skal leses, og å øve nok til at justeringene sitter.