Hvor lang tid tar manuset mitt egentlig å lese opp?

Nesten alle som begynner på kurset stiller det samme spørsmålet før vi har kommet langt: hvor lang tid tar manuset mitt å lese? Det er et godt spørsmål, fordi svaret avgjør om webinaret holder tiden, om intervjuet får plass til oppfølgingene, og om avslutningen blir stresset eller rolig.

Mange har en tallverdi i hodet, gjerne hentet fra en tommelfingerregel de har hørt. Reglene er ikke gale, men de passer sjelden til deres egen tekst og deres egen stemme. Derfor går vi alltid veien om å måle, ikke gjette.

I denne teksten går jeg gjennom svarene jeg gir oftest, slik de brukes i modulen om tidtaking og prøvelesing. Du får en fremgangsmåte du kan ta i bruk allerede i høst, når mange av oss planlegger årets siste webinarer og opplæringsfilmer.

Det finnes ikke ett tall som gjelder alle. En rolig presentatør som skal forklare noe nytt, leser langsommere enn en programleder som holder stemningen oppe i en intervjuserie. Teksten spiller også inn: korte setninger med enkle ord går raskere enn lange setninger med fagbegreper og tall.

Vi ber derfor deltakerne finne sitt eget tempo. Du leser et avsnitt av ditt eget manus høyt, i det tempoet du ville brukt foran publikum, og noterer hvor mange ord du rakk. Gjør det tre ganger med ulike avsnitt, så får du et gjennomsnitt som faktisk sier noe om deg.

Det tallet bruker du videre. Når du vet hvor mange ord du leser på ett minutt, kan du regne deg frem til lengden på et nytt manus før du har prøvd det høyt, og du ser raskt om teksten må kortes ned eller kan få litt mer luft.

• Les høyt, ikke stille: stille lesing er alltid raskere
• Bruk ditt eget manus, ikke en tekst du ikke kjenner
• Mål flere avsnitt og regn ut et gjennomsnitt

Den vanligste feilen vi ser er at manuset tidtas ved å lese det stille for seg selv. Øynene løper raskere enn munnen, og resultatet blir en tekst som virker kortere enn den er. Når den så leses høyt, går det ti–femten prosent lengre enn planlagt, og da må noe strykes midt i sendingen.

En annen feil er å glemme pausene. Et manus har åndedrag, overganger og steder der du lar en setning synke inn. Disse sekundene er en del av lesetiden, og de teller også for lytteren, som trenger tid til å henge med.

Vi anbefaler derfor å lese med stoppeklokke og la pausene komme naturlig. Merk gjerne pausene i teksten med en strek, slik at de blir med neste gang. Da måler du det som faktisk skjer, ikke en idealisert versjon av opplesningen.

På kurset gjør vi prøvelesning i par. Du leser manuset ditt høyt for en medstudent, som holder tiden og noterer hvor lytteren mister tråden. Denne rollen virker enkel, men den gir deg informasjon du ikke får alene: hvilke setninger som er for lange, hvor et ord snubler, og hvor overgangen ikke bærer.

Medstudenten trenger ingen fagkunnskap. Det er faktisk en fordel, for da hører vedkommende teksten slik en seer eller deltaker i webinaret vil gjøre. Spørsmålene som dukker opp, er ofte de samme som publikum ville stilt.

Etterpå bytter dere roller. Å lytte til andres manus er en god øvelse i seg selv, fordi du lærer å høre hva som fungerer i munnen og hva som bare ser bra ut på papiret. Mange tar med seg dette inn i eget redigeringsarbeid.

• Én leser, én holder tiden og tar notater
• Stopp ikke underveis: les hele teksten først
• Samtal om tilbakemeldingene etterpå, ikke under

Når tidtakingen viser at manuset er for langt, er fristelsen å lese raskere. Det er sjelden riktig svar. Et høyere tempo gjør teksten vanskeligere å følge og tar fra deg pausene du trenger. Bedre er det å stryke.

Start med det som gjentar seg selv: dobbelt formulerte poenger, innledende fraser og forklaringer publikum allerede kan. Deretter ser du på setninger med flere bisetninger og deler dem opp. Til slutt vurderer du om hele avsnitt kan flyttes til et vedlegg eller en oppfølgingsmail.

Er manuset for kort, gjelder det motsatte. Her er det sjelden riktig å fylle på med ord. Gi heller de viktigste poengene litt mer tid, med et eksempel eller en pause. Etter hver endring tidtar du på nytt, for én strøket setning kan flytte lesetiden mer enn du tror.

• Stryk gjentakelser før du stryker innhold
• Del lange setninger heller enn å lese fortere
• Tidta på nytt etter hver større endring

En siste ting jeg alltid sier: planlegg ikke manuset til siste sekund. I en reell sending kommer det inn små ting, som en hilsen til en deltaker, et tekniskt avbrudd eller en gjest som svarer lengre enn ventet. Har du null margin, må du kutte på stedet.

Jeg anbefaler å la lesetiden ligge noe under tiden du har til rådighet, og å merke i manuset hvilke avsnitt som kan hoppes over hvis det haster. Slike valgfrie deler gjør at du holder roen og at avslutningen alltid får plass.

Det er også her prøvelesningen betaler seg. Når du har lest teksten høyt flere ganger, kjenner du den, og du vet hvor du kan korte uten at tråden går tapt. Det gir en trygghet som merkes i stemmen.